Ulvedebatten splitter by og land

Valgkampen høsten 2021 handlet mye om det såkalte distriktsopprøret, med slagordet om at det nå er «vanlige folks tur». Spørsmålet er hvem vanlige folk er, og hvilken rolle spiller egentlig ulven i denne debatten? Journalist og forfatter av boken «Ulv? Ulv! En bok om rovdyr og mennesker i Norge.», Frank Rossavik skal gi oss  noen svar på nettopp dette.

Rossavik sitter i styret til stiftelsen Fritt Ord, og høsten 2017 var styret på reise i Hedmark for å følge opp ulike prosjekter de hadde støttet. På en ulveutstilling på Anno Norsk Skogmuseum i Elverum, kunne Rossavik overrasket konstatere at det var satt inn fredseksperter til å organisere utstillingen for å holde konfliktnivået nede.

Var fredsekspertene med fordi en ønsket å skape minst mulig konflikt?

– Museet selv ville ikke oppfattes som partisk i ulvesaken, og utstillingen la opp til at de besøkende selv kunne danne seg en mening om den. Det fascinerte meg derfor at en brukte eksperter som har jobbet blant annet med partene i Bosnia-krigen til å bistå i utarbeidelsen av en slik utstilling. Det er interessant nok nesten ikke ulver i utstillingen, men først og fremst tekster. Den eneste ulven i selve utstillingen, er en liten plastfigur i en glassmonter og minst ett foto. Museet har to utstoppede ulver, men de står andre steder i bygningen sammen med andre dyr, sier Rossavik.

I boken skriver Rossavik: «I Oslo […] er det mye snakk om gale bønder som vil skyte flest mulig ulver. På bygdene handler det om byfolk som svermeriske naturromantikere, uten forståelse av hvordan det er å gå ut i terrenget om morgenen og avlive halvdøde sauer etter at en ulv har hatt et nattlig raid.»

Utdraget illustrerer et kultur- og klasseskille mellom by og land. Dette er også noe Rossavik bekrefter:

– Ulven er både et konkret problem og symbol på et problem. Man skal aldri undervurdere det konkrete problemet ulven representerer for utmarksbrukerne. Men, som boken handler mye om, er den også et symbol på et større problem, nemlig den opplevelsen distriktene har av at de har blitt lavt prioritert av sentrale myndigheter.

Rossavik trekker lange historiske linjer for å forklare dagens ulvedebatt. Dagens distriktspolitikk ble bygget på en lov fra 1845 om å utrydde rovdyr. Den skulle gjøre det mulig å kvitte seg med rovdyr som sto i veien for landbruk, spesielt ulv, bjørn, jerv og gaupe. Hensikten var å sikre trygghet og sysselsetting i distriktene i industrialiseringens tidlige fase. Med utvandring til Amerika og mye fattigdom, ble løsningen å ta jorden i bruk gjennom å etablere småbruk.

Etter andre verdenskrig endrer politikken seg igjen. Satsing på tungindustri trakk en stadig større andel av bygdebefolkningen inn som arbeidskraft til større byer og tettsteder. Landbrukets rolle ble sakte, men sikkert svekket i etterkrigsårene, men på 1980-tallet mener Rossavik å se et mer tydelig brudd:

– På 80-tallet skjedde det to ting. Det ene var høyrebølgen som satte spørsmålstegn ved omfanget av landbrukssubsidiene. Det andre var naturvernsbevegelsen som vektla artsmangfold og mer bærekraftig produksjon, også i landbruket. I den forbindelse er det viktig å nevne Bernkonvensjonen som ble undertegnet av Norge i 1979 og ratifisert i 1986. Samtidig var det stadig færre som talte landbruket og distriktenes sak på Stortinget. Følelsen av å ha blitt glemt vokste på bygdene, sier Rossavik.

Ulvedebatten kan tyde på en økende splittelse og mistillit mellom sentrum og periferi. Rossavik mener motsetningene på mange måter er reelle:

– Jeg opplever at den forskjellen er stor. Men det er viktig å huske at «by-Norge» også sprer seg inn i distriktene, ikke minst på grunn av veksten i tjenestebaserte næringer. Se på Elverum, som er en mellomstor by, der er det massevis av folk som har «urbane» verdier, og som er for ulven. Samtidig finner en også de mer tradisjonelle verdiene her, der ulveskepsis ofte er en av ingrediensene.

Rossavik har åpenbart også truffet en internasjonal nerve. I en rapport fra EUs landbruksministermøte den 15. november 2021 ber flere land EU-kommisjonen om å utvikle en strategi for å redusere problemene med tap av husdyr på grunn av bjørn og ulv.

– Det er i høy grad et europeisk problem. Jeg ble for øvrig intervjuet at Polens største avis om dette. Hadde noen sagt det til meg for noen år siden hadde jeg ikke trodd dem, sier han.

Etter flere reiser i «ulveland» er Rossavik klar på at mange ser med skepsis på den såkalte eliten i byene, og at de sitter med definisjonsmakten over hvordan folk i bygda skal leve sine liv. Han understreker at en større ydmykhet og interesse for folks liv utenfor de store byene vil være en god start på en slags forsoningsprosess.

Er det noe du tenker at samfunnsvitere, ofte bosatt i byer og urbane områder, burde lære av denne debatten?

– Det er en oppfatning der ute om at samfunnsvitere interesserer seg relativt lite for den rurale delen av landet og ikke evner å se ulvekonflikten fra bygdenes ståsted. En tenker også at akademia er alliert med «makten». Jeg tror det er et reelt problem for samfunnsvitere som for mange andre at oppmerksomheten om enkelte ting rundt i landet er veldig liten, kanskje aller minst i ulvesonen. Innlandet og Østfold er deler av landet som nesten aldri er representert.