Håndskriften taper terreng for tastaturet, som stadig blir mer vanlig å bruke når man skal lære å skrive. Vi befinner oss allerede i den digitale språktidsalderen, og kanskje er vi også på vei inn i en framtid uten håndskrift. Taper vi noe på veien?
Toril Karstad er utdannet lærer og spesialpedagog, og har jobbet mye med tilpasset opplæring for barn som sliter med skrift. Hun har også publisert fagboken «Kreativ og begrepsbasert skriftspråklæring» for lærerutdanningen, om begynneropplæringen i skriftspråk.
Med en stadig mer digitalisert hverdag, tror Karstad det vil bli mindre vanlig at barn lærer og bruker håndskrift i undervisningen. Det tror hun er å gjøre framtidens skrivende en stor bjørnetjeneste.
Spesialpedag og lærer Toril Karstad har jobbet mye med tilpasset opplæring for barn som sliter med skrift. Foto: Privat
Karstad forklarer at når barn skal lære å lese og skrive, trenger de å bli oppmerksomme på språklyder, såkalte fonemer, og koble dem til bokstaver og bokstavgrupper, grafemer. På samme måte kan en del barn trenge å analysere bokstavenes form, hvordan de ser ut og er bygd opp.
Håndskriften bidrar til denne læringsprosessen gjennom at man selv former bokstavene på papir, tavle eller nettbrett. Dette hjelper barna å kode bokstavens form og koble den til språklyden som hører til.
– Det hjelper at de lærer en spesifikk framgangsmåte for hvordan den enkelte bokstaven skal noteres, så det blir et automatisert program i langtidsminnet, forteller hun.
Karstad forklarer at dette motoriske programmet blir en alternativ vei for bokstav- og ordgjenkjenning når man leser.
Kanskje er det nettopp derfor håndskriften spiller en viktig rolle for barns språklige og opplæring og utvikling?
– Tasting lager ingen slike motoriske spor for bokstavene. Elever med dysleksi antas å ha særlig nytte av dette motoriske programmet i lesing. Vi gjør disse elevene en bjørnetjeneste dersom vi bare setter dem til å skrive på data, sier hun.
Å ikke lære barn håndskrift kan være å gjøre de en stor bjørnetjeneste, tror Toril Karstad. Foto: Cmspic/Shutterstock
Det er mulig at tasting ikke står tilbake for håndskriften når det kommer til å stave, men Karstad påpeker at dette er under forutsetning at barna lærer tifingersystemet på tastatur.
– Da vil tastekombinasjonen for et ord bli lagret i minnet, så sant man skriver med de samme fingrene hver gang. Men dessverre virker det som det er få elever som får utdelt eksternt tastatur til nettbrettene sine, sier Karstad.
Hun påpeker at man også oppøver finmotorikken gjennom å tegne og skrive for hånd, og at jo mer barna har sittet med nettbrett i førskolealderen, jo større behov har de for å lære å skrive for hånd når de kommer på skolen.
– Forskning viser at voksne som går over til å skrive på data og legger bort håndskrifta, får dårligere finmotorikk enn de hadde tidligere, opplyser hun.
Karstad understreker at det digitale også har sin plass i språkopplæringen. God og riktig opplæring i det digitale blir kanskje om mulig enda viktigere i en framtid hvor dette er vår primære måte å skrive på.
-Jeg tror barna trenger å trenes systematisk i begge deler og at en kombinert kompetanse er en fordel, slår hun fast.
Karstad trekker også fram en annen ulempe som kan følge med hvis vi går mer og mer bort fra å bruke håndskrift.
– Mye forskning tyder på at man lærer bedre, særlig nye begreper, når man skriver notater for hånd.
Altså kan kanskje manglende bruk av håndskrift ikke bare påvirke læring av selve språket, men også generell læring.
Hjerneforsker og professor Audrey van der Meer ved NTNU, har sammen med Ruud van der Weel i 2017 og Eva Ose Askvik i 2020 undersøkt læringsfordelene ved å bruke håndskrift.
Resultatet? Det er en mye større aktivitet i de sensomotoriske delene av hjernen når man skriver for hånd, enn når man bruker tastatur. Gjennom å aktivt forme bokstavene med hånden, blir det mer kontakt og samspill mellom ulike deler av hjernen. På denne måten får hjernen flere knagger å henge det som skal læres og huskes på, og man lærer og husker bedre og enklere.
- Mye forskning tyder på at man lærer bedre, særlig nye begreper, når man skriver notater for hånd.
På samme måte som Karstad forteller at man får flere knagger å henge skriften på når man lærer seg å skrive for hånd, gjelder altså også noe av det samme når man bruker denne håndskriften til å videre lære andre ting.
Som resultat av studien utført i 2020, tar forskerne til orde for at barn bør eksponeres for håndskrift og tegneaktiviteter i skolen fra tidlig alder, for nettopp å bygge disse nevrale nettverkene og dra nytte av dem i læring.
Van der Meer mener at det bør finnes nasjonale retningslinjer for et minimum av opplæring i håndskrift. Dette er også Karstad enig i. Hun håper at en funksjonell sammenhengende håndskrift skal være et læringsmål i framtida.
– Utfordringen er at dette krever systematisk opplæring som bør starte tidlig, og dessuten øvelse og vedlikehold. Tiden til dette må tas fra noe annet. Men å hoppe bukk over denne komponenten vil være en bjørnetjeneste for elevene, avslutter hun.
I læreplanen står det fortsatt at man skal skrive tekster både for hånd og med tastatur. Antakelig er håndskriften noe vi må ta aktive grep for å beholde, men kanskje er dette noe vi både som enkeltpersoner og samfunn vil dra nytte av at forblir en del av språket vårt.