Nyheter

EUs felles innkjøpsordning for gass

Endringer i energipolitikken minsker muligheten for at olje og gass brukes som politisk pressmiddel.

I vår ble EU enige om å lage en felles innkjøpsordning for gass. Høye og ustabile priser er hovedårsaken, men en slik ordning vil også gjøre det vanskeligere for eksportland å bruke olje- og gasstilførsel som politisk virkemiddel. For at ordningen skal virke, må imidlertid europeiske land sette historiske motsetninger til side.

Nesten samtidig med at Europakommisjonens president, Ursula van der Leyen, kunngjorde den europeiske avgjørelsen, brøt det ut en diplomatisk krise som viser hvor nødvendig og hvor vanskelig en slik politikk er.

Ursula von der Leyen

Europakommisjonens president, Ursula van der Leyen.

Foto: Alexandros Michailidis/Shutterstock

Uenighet om Vest-Saharas fremtid

I mars i år kunngjorde den spanske regjeringen en helomvending i sitt syn på Vest-Saharas fremtid. Statsminister Sanchez uttalte overraskende at Spania fra nå av gir sin støtte til Marokkos plan for det okkuperte territoriet. Avgjørelsen førte til sinne i Algerie, Vest-Saharas viktigste støttespiller, og en opprørt algerisk regjering uttalte at de i fremtiden vil prioritere Italia over Spania ved tildeling av nye olje- og gasskontrakter.

For Spania, som får størsteparten av energibehovet sitt dekket med import fra nettopp Algerie, var dette en dramatisk nyhet. Den algeriske regjeringen handlet imidlertid i visshet om at en annen kjøper stod klar til å overta, Italia.

Historiske bånd til Algerie

Italia er, som så mange andre land, blitt tvunget til en drastisk omstilling i energiforsyningen sin som følge av krigen i Ukraina. Et av landene de har lagt press på for å forsøke å erstatte russisk gass, er Algerie.

Nyheten om Algeries ønske om å straffe Spania, kom derfor mer enn beleilig for den italienske statsministeren Mario Draghi. Ikke lenge etter at Algerie hadde gjort klart sitt standpunkt, dro Draghi til Algerie der han inngikk en ny samarbeidsavtale mellom Italia og det nordafrikanske landet. I henhold til avtalen vil Italia kunne øke sin import av gass fra Algerie, samtidig som italienske selskaper skal bistå Algerie i utviklingen av alternative energikilder.

Den italienske statsministeren Mario Draghi

Italias statsminister Mario Draghi.

Foto: Viktor Sokolowicz

Enkelte analytikere peker på at historiske bånd mellom Italia og Algerie gjorde avtalen veldig enkel å få i stand.

– I Europa glemmer vi historien, men ikke i Algerie. Italia har veldig sterke bånd til Algerie, spesielt innen gassektoren. De stoler på italienerne og det spiller en rolle her, sier Francis Ghilès, forsker ved Barcelona-senteret for Internasjonale Relasjoner og tidligere Financial Times-journalist. Ghilès er ekspert på olje, sikkerhet og politikk.

Han legger til at Italia også har flere infrastrukturelle fordeler i forhold til Spania når det gjelder import av gass fra Algerie, blant annet en langt bedre teknologi i gassektoren enn Spania. Videre importerer Italia rundt seks ganger mer gass enn Spania og er derfor også en mer ettertraktet kunde.

– I tillegg har også Tyskland uttrykt interesse for algerisk gass, og Italia vil da være et perfekt transittland, sier Ghilès.

Francis Ghilès

Francis Ghilès er forsker ved Barcelona-senteret for Internasjonale Relasjoner og tidligere journalist i Financial Times.

Foto: Privat

Evig rivalisering mellom Italia og Spania

Regjeringene i Madrid og Roma har vært forsiktige med å uttale seg for skarpt i denne saken, men det er ikke til å unngå at situasjonen førte til spenning dem imellom.

For Andrea Betti, assisterende professor i Internasjonale relasjoner ved Comillas Universidad Pontificia i Madrid, er denne saken nok et eksempel på en evig rivalisering mellom landene.

– Italia og Spania er mellomstore makter som begge ønsker å være ledende i middelhavsregionen, og det gjør et samarbeid vanskelig. Til tross for at et tettere samarbeid ville tjent dem begge mye bedre. Det som skjer nå er bare enda et eksempel på denne rivaliseringen, forklarer Betti, som selv er italiensk.

Professoren peker på krisen i olivenoljesektoren på 90-tallet og eurokrisen for et tiår siden som andre eksempler på situasjoner der de to nabolandene hadde vært tjent med å samarbeide, men i stedet endte opp som rivaler.

Andrea Betti

Andrea Betti, assisterende professor i Internasjonale relasjoner ved Comillas Universidad Pontificia i Madrid.

Foto: Privat

Har med selvbilde å gjøre

Skal vi tro Betti, har mye av dette med selvbilde å gjøre. Italienere ser på sitt eget land som mektigere enn Spania i europeisk sammenheng. En europeisk stormakt på lik linje med Frankrike og Tyskland. Spania derimot har hatt en demokratisk og ikke minst økonomisk utvikling som de mener setter dem på samme nivå som italienerne.

De fleste analytikere tviler på at Algerie faktisk kommer til å bruke olje- og gasseksport til egen fordel. Algerie har da også siden gjort det klart at de vil opprettholde alle kontraktsmessige forpliktelser – en avgjørelse som kan ha vært hjulpet frem av den europeiske avgjørelsen om å samordne innkjøpsordningene for gass.

Øystein Noreng, professor emeritus ved BI, forklarer at det er veldig komplisert å endre på pris og kontrakter i olje- og gasshandelen, og sier at Algerie er for avhengig av gassinntektene til å bruke gasseksport som et våpen.

– Hvis Algerie bruker olje- og gasseksporten for å oppnå politiske mål, må de være veldig forsiktige, understreker han.