Et nytt Venezia?

Få byer er så fascinerende som Matera. Små steinhus som bekler Basilicata-regionen i Sør-Italia, ser nesten kunstige ut under himmelen som ruver over dem. Når mørket faller på ser Matera ut som en tegnefilm om bibelhistorien, der tusenvis av lys verner om enkle, nesten fattigslige liv.

Det ikke alle vet er at denne lille byen er verdens tredje eldste fremdeles bebodde by. I over 10 000 år har det bodd mennesker i hulene i fjellknausen. Selv den dag i dag består Materas historiske sentrum, kjent som «Sassi», ikke egentlig av hus, men av huler gravd ut i fjellet.

De 10 000 årene med historie holdt på å få en brå ende i tiden etter 2. verdenskrig. Fattigdommen var utbredt, og beboerne i Sassi førte en nærmest primitiv livsstil. Barnerike familier levde på svært få kvadratmeter i fuktige og mørke huler som de attpåtil delte med husdyrene. De elendige kårene gjorde at barnedødeligheten var skyhøy, nesten tre ganger høyere enn i resten av Italia. I 1952 bestemte den italienske regjeringen at hulene i Sassi ikke lenger var egnet som bolig for mennesker. For å huse de rundt 15 000 menneskene som ble tvangsflyttet, ble nye bydeler bygget slik at bylivet i Matera fortsatte, skjønt i mer moderne form.

Det skulle ta flere tiår med uvisshet før den italienske regjeringen i 1986 bestemte at i stedet for å la en hulene i Sassi gå til grunne, skulle man bruke penger på å pusse dem opp. På 1990-tallet kunne de som ville flytte tilbake. I 1993 ble sentrum av Matera inkludert på UNESCOs Verdensarvliste[1*]. Materas fremtid var dermed sikret, men hva slags fremtid er det snakk om?

Materas helt spesielle stemning og historie gjør byen til en unik turistmagnet. Ikke uten grunn er byen også en yndet scene for filmindustrien, fra Mel Gibsons «The Passion of Christ» til den siste James Bond-filmen. Nå i disse dager spilles også Angelina Jolies neste film «Without Blood» inn i Sassi. Oppmerksomheten fra filmindustrien er en av årsakene til at Matera i 2019 var europeisk kulturhovedstad.

«For det moderne mennesket ligger ekthet og autentisitet i andre historiske tidsperioder og kulturer, i renere og enklere livsstiler», skrev sosiologen Dean McCannell i 1960 i «The Tourist».

Ifølge McCannell er selve beviset på at et samfunn er modernisert, at mennesker søker en «kunstig bevaring og rekonstruksjon» av tidligere samfunnsformer, og at disse oppfattes som mer autentiske enn vår egen.

Men denne «kunstige bevaringen og rekonstruksjonen» både i Matera og andre steder der turismen er blitt dominerende, hindrer også en naturlig utvikling av et naturlig, kontemporært urbant liv. Der turismen rår, er det ikke lenger plass til dagligliv. Når man vandrer rundt i sentrum av Matera, må man lete lenge etter matbutikker, apoteker og postkontor. De nå restaurerte hulene brukes stort sett til overnattingssteder, restauranter og muséer. Matera står rett og slett i fare for å lide samme skjebne som Venezia – å bli et utendørs museum: Vakkert, men uten det daglige urbane livet, som er det egentlige blodet som pulserer i årene til enhver by, og som får den til å overleve i århundrer.

– Hvofor skulle noen investere her? Hvorfor? spør Eustachio Nicoletti, leder for fagforeningen CGIL i  Matera.

Nicoletti er i ferd med å planlegge en demonstrasjon på hovedveiene i Matera, «SS7», eller Riksvei 7 på norsk. «En strategisk utvidelse som livet avhenger av», har de kalt demonstrasjonen.

Ifølge Nicoletti er sysselsettingssituasjonen i Matera og området rundt helt prekær. De siste tiårene har mange store bedrifter lagt ned eller flyttet produksjonen enten til andre regioner eller ut av Italia, og en av hovedårsakene til regionens manglende konkurransedyktighet er den dårlige infrastrukturen, skal vi tro fagforeningslederen.

– Riksvei 7 er fortsettelsen av en firefelts motorvei mellom Bari og Matera, men etter Matera har den bare ett felt. Det gjør den uegnet til kommersiell transport og farlig for trafikanter, forklarer Nicoletti.

Nicoletti legger til at den italienske jernbanen ikke når frem til Matera, til tross for at en utvidelse allerede er prosjektert og finansiert. I tillegg, selv om det ligger en stor havn i Taranto ikke langt unna, er skipsfarten ikke spesielt godt utviklet. Den manglende satsningen på infrastruktur gjør at Matera og Basicilata mister sine konkurransefortrinn og taper i den globale kampen om arbeidsplasser.

– Ta jordbruket som et eksempel. De klimatiske forholdene her, med mye sol og varme, kombinert med generelt god tilgang på irrigert vann, gjør Basilicata til et Europas California. Jordbrukere kan produsere to til tre innhøstinger i året, og dersom den kommersielle infrastrukturen hadde gjort det mulig å korte ned transporttidene, kunne Basilicata vært en leder i Europa, understreker Nicoletti.

– Fra Taranto kan et skip nå Rotterdam på to dager, men det er en mulighet vi ikke utnytter, sier CGIL-lederen, og sukker oppgitt.

Et annet område som fagforeningene i Matera mener ikke er godt nok utnyttet, er olje- og gassindustrien. Basilicata-regionen er den største produsenten av olje og gass fra fastland i Italia, men inntektene fra industrien brukes til å dekke løpende utgifter og ikke til å investere i prosjekter som kan føre til økt utvikling. Fagforeningslederen hevder at turistnæringen er viktig, men at den ikke kan erstatte andre produktive sektorer.

Konsekvensen av den kompliserte arbeidslivsituasjonen, er at ungdommen drar sin vei – et velkjent problem i store deler av Sør-Italia.

– Problemet er ikke bare mangel på arbeid, men også kvaliteten på det arbeidet som finnes og den generelle livskvaliteten her, påpeker Nicoletti.

Fagforeningsmannen viser også til en alarmerende rapport publisert av Redd Barna i fjor, som slår fast at hele 34 prosent av barn og unge i Basilicata-regionen lever i relativ fattigdom. I tillegg er den kulturelle fattigdommen[2*] spesielt utbredt i Basilicata, som i resten av Sør-Italia. De unge her i regionen leser færre bøker, går mindre på biblioteket og på kulturelle arrangementer og driver mindre med sport og idrett enn tilsvarende aldersgrupper i Nord-Italia. Mangelen på attraktive tilbud  driver mange unge til å forlate hjemregionen så snart de får sjansen.

– Det er en avgrunn mellom det ungdommen ser på TV og på sosiale medier og det livet de lever her, spesielt i landsbyer rundt selve Matera. Selv om Matera var Europeisk kulturhovedstad i 2019, er det store mangler i kulturlivet. Det finnes enda ikke noe teater i byen og regionalbiblioteket, som huser rundt 250 000 bøker, mangler kompetente ansatte, understreker Nicoletti, og legger til:

– Selv om vi har et lite universitet i Matera finnes det ikke noe studenthjem og de fleste studenter velger å dra nordover. De som blir igjen i Basilicata gjør det fordi de enten ikke har mulighet til å dra, eller fordi de av personlige årsaker må bli.

– Vi må gi byen tilbake sin identitet, en identitet som må bygge videre på den kulturen og de verdiene vi har arvet av generasjonene som kom før oss, sier Nicoletti.

Han påpeker at i tillegg til å utbedre den kommersielle infrastrukturen og ruste opp kulturlivet, må det lages en reguleringsplan for Sassiområdet, der behovet til de knapt 4000 materanerne som fortsatt bor der fast, balanseres med kravene som stilles av turistnæringen.

En av dem som har blitt igjen i Matera, er Patrizia Perrone. Hun er innehaver og daglig leder av bakeriet «Il Forno Gennaro», en familiebedrift som har holdt det gående i fire generasjoner.

Bakeriene i Matera har en helt spesiell status. Byen er nemlig kjent for et helt spesielt «Matera-brød», som bakes utelukkende av durumhvete fra omegn. Fordi Matera var så fattig, har mange generasjoner i hovedsak overlevd på nettopp brød, som derfor har en helt spesiell symbolsk verdi i lokalsamfunnet.

Brødet hadde også en unik sosiologisk funksjon i Matera. Helt frem til tidlig på åttitallet ble brøddeigen satt hjemme, men selve brødet ble stekt i fellesovner én gang i uken. De offentlige ovnene var et samlingssted for husmødre, som brukte ventetiden på å utveksle nytt med naboene mens de ventet på at brødet var ferdig.

I dag bakes ikke brødet hjemme lenger, men bakere som Perrone er ansvarlig for å bære videre en tradisjon som de vet har holdt liv i generasjoner av materanere.

– Min far vokste opp i Sassi og han mistet fire brødre som barn. Da området ble tømt på femtitallet, ble bakerovnen flyttet hit», forteller Perrone. Hun forklarer at da de nye boligkvarterene ble bygd i Matera, forsøkte man å bevare det naboskapet, som preget livet i de gamle hulene. I den sammenhengen var de offentlige bakerovnene helt umistelige.

Etter hvert som Materas innbyggere vendte seg til å leve i de nye, moderne boligene og levekårene bedret seg, mistet imidlertid bakerovnene sin sosiale funksjon.Selv om de fortsetter å lage brød slik brød har blitt bakt i Matera i århundrer, er de nå ordinære bakerier og ikke offentlige stekeovner.

Til tross for bakerienes posisjon i Matera, er de også delvis avhengig av turismen. Perrone forklarer at ved siden av nysgjerrige turister som kommer for å smake på et ferskt nybakt brød, leverer bakeriet hennes brød til flere hoteller og restauranter. Enhver nedgang i turistnæringen vil derfor unektelig ha en påvirkning også på bakeriet.

– Rundt femti prosent av inntektene våre avhenger av turismen. I hvilken grad også vi er blitt avhengig av turismen, merket vi under koronapandemien, som medførte en kraftig nedgang for oss, sier hun.

Ordfører i Matera, Domenico Bennardi, er klar over faren byen hans står overfor.

– Vi er klar over at byens identitet risikerer å bli konsumert av masseturismen, og vi forsøker å sette grenser for denne utviklingen, sier ordføreren.

Bennardi forklarer at det sittende byrådet har gjort tiltak for å tiltrekke en annen type turisme, blant annet med mer fokus på kunst og kultur.

– Vi forsøker å nå den virkelig reisende, mer enn bare turisten. Mye av turismen i Matera er dagsbesøk, der reisende etter noen timer i byen drar videre til Lecce [i naboregionen Puglia, journ.anm.] eller til steder ved kysten. Kulturelle aktiviteter av en viss kvalitet trekker ikke bare til seg en annen type reisende, men har også positive ringvirkninger for lokalsamfunnet, legger ordføreren til.

Samtidig sier ordføreren at de også ønsker å gjøre byen attraktiv for såkalte digitale nomader, mennesker som jobber på nett og ikke er avhengig av fysisk tilstedeværelse. Bennardi håper at slike digitale nomader blir værende i Matera over et visst tidsrom, og i økende grad involverer seg i dagliglivet i byen.

– Vi har tatt initiativ til flere såkalte «co-working»-steder i byen som kan brukes av både digitale nomader, nyoppstartede gründerbedrifter og andre. Det siste ble åpnet for få dager siden, forklarer ordføreren.

Matera er heller ikke den eneste byen som, for å forsøke å stanse utflytting og mangel på arbeidsplasser, satser på at digitale nomader skal stanse i byen i en måned eller to. Men er det realistisk å forvente seg at en relativt liten gruppe mennesker, som reiser rundt med datamaskinen sin, nærmest alene skal kunne stanse en negativ demografisk og urban utvikling på steder som Matera? Finnes det i det hele tatt mange nok av disse digitale nomadene til å holde liv i byer som sakte men sikkert tømmes for fastboende?

Etter møtet med ordføreren la jeg turen innom Hubout, et av co-working-stedene ordføreren nevnte, for å se om jeg fant noen digitale nomader.

På Hubout var døren stengt og det var ingen som åpnet da jeg ringte på.

Fotnoter:

(1*) Hovedgrunnen til oppføringen hos UNESCO er vannoppsamlingssystemet i byen, et system der regn og elvevann ledes inn i enorme sisterner under bakken. Flere av disse sisternene kan i dag besøkes.

(2*) «Å ikke ha mulighet til å tilegne seg kunnskap, eksperimentere, utvikle og la blomstre egenskaper, talenter og ambisjoner.»