Den-digitale-skolen-shutterstock-webtilpasset-aspect-ratio-9-16Den digitale skolen

Den dårlige debatten om digitalisering

Bruken av digitale hjelpemidler i skolen er et hett tema som i stor grad er blitt en skyttergravdebatt mellom de som er for og de som er imot.

– Vi satte tidlig i gang med digitalisering her på skolen. Allerede før det kom noe politisk vedtak kjøpte vi inn klassesett med iPader av eget budsjett og prøvde de ut i noen klasser, forteller Geir Olsen. Han er rektor ved Roaldsøy skole i Stavanger.

Optimisten

Samtidig knyttet skolen seg til fagmiljøer og tilegnet seg ny kunnskap. Olsen forteller at den digitale satsingen har skapt begeistring både blant lærere og elever.

– Våre undersøkelser har vist økt motivasjon og økt læringsglede. Kvaliteten på arbeidet har gått opp, og spesielt gutter viser mer skriveglede. De har blitt stoltere av arbeidet sitt, og vil i større grad presentere det for medelevene. Det er også et veldig godt verktøy for tilpasset opplæring. Både i ordinær undervisning og spesialundervisning, forklarer han.

Dette er argumenter som ofte går igjen blant tilhengerne av digitale hjelpemidler i skolen. De peker på økt motivasjon ved at elevene synes digital læring er moro, det er lettere å få til tilpasset opplæring, og elever med lærevansker kan derfor i større grad delta i klassen sammen med de andre elevene. I tillegg gir de digitale læringsuniversene muligheter man ikke har hatt tidligere, som utvidet potensiale til å jobbe flermedialt, samt samarbeid med elever fra andre land.

Et annet hyppig brukt poeng er at vi lever i en digital verden, og elevene må lære seg hvordan de skal navigere i den for å kunne fungere i samfunnet og i arbeidslivet.

I handlingsplanen for pedagogisk IKT-strategi for Stavangerskolen 2017-2020 står det:

«Det er et mål at alle elever har likeverdig tilgang til de rette digitale verktøyene. Alle elevene skal derfor disponere en egen digital enhet.»

Da handlingsplanen ble vedtatt gikk Roaldsøy skole inn for STL+, å skrive seg til lesing med talesyntese. Dette er en metode der elevene får begynneropplæringen sin på digitale enheter før de lærer å skrive.

Lærerne ble kurset i metodikken. En av dem tok også mastergrad i spesialpedagogikk med fokus på begynneropplæring, og forsket på effekten av STL+.

Knappe to år inn i satsingen kom beskjeden som satte en brå stopper for det pedagogiske opplegget på Roaldsøy skole. Det nye kommunestyret i Stavanger hadde kuttet i budsjettposten til digitale enheter i skolen. Elevene fra første til fjerde klasse skulle ikke lengre få egen Cromebook. Begrunnelsen var at de trengte en «digital pause».

Geir Olsen

Geir Olsen, rektor ved Roaldsøy skole i Stavanger.

Foto: Privat

Grunnleggende ferdighet

I forbindelse med kunnskapsløftet og læreplanen fra 2006 (LK06) ble digitale verktøy (senere kalt digitale ferdigheter) nedfelt som en av de fem grunnleggende ferdighetene elevene skulle lære seg å mestre, ved siden av lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. De grunnleggende ferdighetene skulle inn i alle fag, både i grunnskolen og på videregående.

Den raske digitale utviklingen har krevd en del prøving og feiling for å finne verktøyene og arbeidsmetodene som fungerer for å dekke folks ulike behov. I samfunnet ellers har det skjedd uten de helt store kontroversene. På skolen har derimot bruken av digitale hjelpemidler blitt et svært omdiskutert tema.

Skeptikeren

I 2019 skrev Gaute Brochmann kommentaren «Digitale prøvekaniner» som ble publisert på NRK ytring. (https://www.nrk.no/ytring/digitale-provekaniner-1.14702337) Her forteller han om et informasjonsmøte der han og andre foreldre fikk beskjed om at deres fjerdeklassinger snart skulle få med seg en iPad hjem. Brochmann rakk opp handa og ønsket å vite begrunnelsen, samt hvilken kunnskap man har om effekten dette har på læringen. Hva vet man om hvordan det påvirker miljøet i klasserommet? Hva gjør det med barna å sitte enda flere timer foran en skjerm hver dag? Det var rimelige spørsmål, men svarene Brochmann fikk var ikke betryggende. Som han understreket i kronikken:

«I stedet fikk vi en grundig innføring i hvordan man lader et Apple-produkt eller setter på et beskyttelsesdeksel. Og kun på direkte spørsmål fikk vi vite at man ikke har noen bevis for at iPad gir hverken bedre eller dårligere resultater i norsk og matte enn tradisjonell undervisning.»

Kommentaren ble starten på en bok om temaet, og Brochmann har siden vært en aktiv stemme i debatten om den økende bruken av digitale hjelpemidler i skolen.

Gaute Brochmann

Gaute Brochmann er arkitekt, redaktør og trebarnsfar, og skrev i 2019 kommentaren «Digitale prøvekaniner» hos NRK ytring.

Foto: Åsmund Holien Mo

Digitale utfordringer

Det er veldig mye man kan problematisere når det gjelder bruken av digitale hjelpemidler i skolen. Alt fra eksponering for uheldig innhold og distraksjoner, via tekniske utfordringer, til fysiske plager som tørre øyne, stiv nakke og hodepine, har tidvis blitt brukt som argumenter mot digitaliseringen i skolen.

Nå er det hovedsakelig noen få, mer overordnede, argumenter som går igjen i debatten: Personvernhensyn, skjermtid og læringseffekt. Det som problematiseres mest er hvorvidt de yngste elevene skal ha sin egne digitale enhet, en såkalt en til en-løsning.

Digitalt klasseskille

På begynnelsen av 2000-tallet snakket man om et klasseskille mellom elevene som hadde tilgang til en datamaskin hjemme og de som ikke hadde det. Da var argumentasjonen at alle måtte få en egen digital enhet i skolen for å få lik tilgang på digital kompetanse. Det er det samme som står skrevet i Stavangerskolens pedagogiske IKT- strategi.

Gaute Brochmann mener dette argumentet er utdatert.

– Nå har så godt som alle en egen superdatamaskin i lomma som de bruker 5-6-7 timer om dagen på. Kampen for å få det digitale inn i skolen er fra en helt annen tid. Det er ikke lenger i tilgangen på datamaskin klasseskillet ligger. Det er mellom de som har foreldre med tid og ressurser til å følge dem opp og de som blir sittende timevis foran skjermen også på fritiden, mener han.

Digital pause

Skjermtid var også hovedargumentet kommunestyret i Stavanger brukte for den «digitale pausen».

–  Det avgjørende var at foreldre meldte at det var mye skjerm hjemme. Med mye skjerm på skolen ble totalen for mye, og det talte for at de yngste elevene ikke skulle få med seg enheten hjem, sier Eirik Faret Sakariassen.

Han er gruppeleder for Stavanger SV og leder av utvalg for oppvekst og utdanning i Stavanger kommune.

Rektor Olsen forteller at de på Roaldsøy skole også har hatt gode diskusjoner med bekymrede foreldre, og har tatt innspill med seg videre. Han mener likevel at å bruke mengden skjermtid som argument mot digitale verktøy i skolen blir å snu problemet på hodet.

– På skolen er skjermtiden mer kontrollert enn noen annen plass, og den har et formål. Skal man snakke om mindre skjermtid er det vel mer fornuftig å kutte i den som ikke er en del av et pedagogisk opplegg, mener han.

Sakariassen fra SV mener imidlertid at det er grunner til å holde igjen. Han hevder forskning tyder på at det kan ha gått for langt, og at elevene lærer bedre av å skrive for hånd.

Politikeren forteller også at den offentlige debatten rundt digitalisering i skolen har vært avgjørende.

­– Vi har lest bøker og fulgt den store samfunnsdiskusjonen rundt dette temaet, og det har helt klart påvirket avgjørelsen, sier han.

Eirik Faret Sakkariassen

Eirik Faret Sakariassen, gruppeleder for Stavanger SV.

Foto: Rogaland SV

Digital revolusjon

I Norge har vi metode- og læremiddelfrihet i skolen. Det betyr at det er skoleeier og skolene selv som bestemmer hvilke læremidler som skal brukes, hvor mye og til hva. Det gjelder også de digitale.

Ifølge tall innhentet fra Grunnskolens informasjonssystem (GSI) 1. oktober 2021 hadde 77,2 prosent av landets førsteklassinger tilgang på egen digital enhet. Dette spørsmålet har ikke blitt stilt i GSI før, så man kan ikke se utviklingen over tid.  Det er imidlertid ingen tvil om at korona ble en katalysator for den digitale utviklingen i skolen.

Ifølge pedagogisk IKT-rådgiver i Stavanger kommune, Håvard Østhus, har pandemien ført med seg både økt kompetanse og større tilfang av læremidler. Men utviklingen har også kommet med utfordringer. Mest prekært var, og er, personvern, og her kan læremiddelfriheten slå uheldig ut begge veier.

– Man kan risikere å ta i bruk programmer som ikke sikrer personvernet til elevene, men jeg vet også at mange skoleeiere er så redde for å bryte personvernet at de kvier seg for å bruke ulike digitale læremidler som i utgangspunktet er gode, forklarer han.

Håvard Østhus

Håvard Østhus, pdagogisk IKT-rådgiver i Stavanger kommune.

Foto: Privat

Store forskjeller

Det er en kjensgjerning at  undervisningskvaliteten varierer mye  mellom ulike skoler, uavhengig av om elevene bruker en digital enhet eller ikke. Det betyr at mens Gaute Brochmann opplever at datteren må skrive notater med fingeren på iPaden, kan elevene på en annen skole få en gjennomtenkt og gjennomarbeidet opplæring der de digitale verktøyene brukes der de passer, ledet av godt kursede lærere, slik det ifølge rektor Olsen er på Roaldsøy skole.

Digitalisering i skolen  kan altså være to vidt forskjellige ting. Disse nyansene har imidlertid ikke kommet så godt fram i den offentlige debatten om temaet til nå.

Vet lite

Et annet hyppig brukt argument for å bremse den digitale utviklingen i skolen er, som også Brochmann påpeker, at det fins lite forskning på effektene av den digitale undervisningen. Vi vet rett og slett ikke om læring på digitale enheter er bedre eller dårligere enn med lærebok, blyant og papir.

Professor på Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo, Øystein Gilje, har fulgt den digitale utviklingen i skolen tett. Slik han ser det er ikke mangelen på forskningsbasert kunnskap noen grunn for å la skjermen ligge.

– Det er mange ting i skolen vi ikke vet så mye om effekten av på et forskningsbasert detaljnivå. Spesielt undervisningsmetodene. De har vokst fram og utviklet seg med lærerne. Til syvende og sist er det lærerens kompetanse som avgjør hvor bra undervisningen er. Det er kunnskap, innsikt og evnen til å bygge relasjoner som er det avgjørende, og det er større forskjell på en god og en dårlig lærer enn på en god og en dårlig læringsplattform, sier han.

Gilje jobber for tiden med samarbeidsprosjektet Digitalisering i grunnopplæringa (GrunnDig) på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. (https://www.uis.no/nb/skole/grunndig-digitalisering-i-grunnopplaering-kunnskaper-trender-og-framtidig-forskningsbehov) Formålet med prosjektet er å få oversikt over forskning og erfaringer med digitalisering i grunnopplæringen.

Øystein Gilje

Øystein Gilje, professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo,

Foto: Privat

Forenklet om forskning

Professor Atle Skaftun ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger skriver i et blogginnlegg (https://www.uis.no/nb/stener-kan-ikke-flyve-om-digitalisering-av-skolen-0) på universitetets nettside at mange politikere og skoleledere er usikre når det kommer til bruk av digitale hjelpemidler fordi det er så ulike meninger om læringseffekten av dem. Han mener media er med på å skape og forsterke en falsk dikotomi, altså et lite fornuftig motsetningsforhold av typen enten-eller. Hva er best? Blyant, papir og lærebok eller de digitale enhetene? Dette motsetningsforholdet dominerer i stor grad samfunnsdebatten

Håvard Østhus som jobber med IKT på daglig basis i Stavanger kommune er enig med Skaftun i at debatten bærer preg av forenkling.

–  Enten skal det skrives med blyant og papir eller så skal alt være på Cromebooken. Det burde heller handle om hensiktsmessig bruk. Vi bør ikke tvinge alt inn i digitale former, men se på hvordan elevene kan få mest utbytte , sier han.

Ser man som professor Skaftun påpeker, på forskningsrapportene framfor medieoppslagene er de langt mindre bombastiske i sine konklusjoner. Forskerne mener, kort oppsummert, at man ikke bør velge vekk bøker, blyant og papir og utelukkende bruke digitale hjelpemidler. Det er det derimot ingen som tar til orde for.

– Jeg har ikke møtt en eneste person som syns en heldigital skole er en god ide. Det fins kanskje noen rektorer som fortsatt mener det, men jeg har faktisk til gode å treffe en. Så jeg er mye mer optimistisk nå enn jeg var da jeg skrev kronikken for to år siden, forteller Gaute Brochmann.

Øystein Gilje fra UiO er enig:

– De som vil selge teknologien til skolene har nok hatt et optimistisk og lite kritisk blikk, men selv forlagene som har utviklet adaptiv læring skriver i sine retningslinjer at det ikke skal brukes hele tiden.

I motsetning til det som hevdes i debattens hete er det heller ingen som tar til orde for å kutte ut digitale hjelpemidler i skolen. Verken forskere eller bekymrede foreldre som Gaute Brochmann.

– Hadde det ikke vært noe bruk av digitale hjelpemidler i skolen hadde jeg nok skrevet en bok for å få det inn, sier han.

Snarere enn en diskusjon om hva som er best, er det kanskje en diskusjon om bruken av de teknologiske hjelpemidlene det nå er behov for. Det er noe flere av Samfunnsviterens kilder sier de savner.

–  Jeg kjenner det plager meg når beslutningstakere sier at: «Ja, nå har vi diskutert digitalisering i skolen.» Vi har jo egentlig ikke begynt engang, sier Brochmann.

Ingen diskusjon

Selv om endringen i Stavanger-elevenes skolehverdag kan framstå liten, har den fått store konsekvenser. Når Roaldsøy skole ikke lengre kan gi de yngste elevene Cromebook har de måttet skrote hele begynneropplæringsmetodikken sin.

– Dette er i praksis detaljstyring. Her har politikerne vedtatt noe som går ut over det pedagogiske innholdet i skolen, sier Olsen.

Det største problemet rektoren har med den digitale pausen er likevel at det ikke har vært noen diskusjon.

– Det vi reagerer mest på er at dette ikke er forankret i fagmiljøene. Dette kom veldig brått på oss uten at vi har fått uttale oss.  En til en-løsningen har ikke blitt evaluert, og det er såpass ferskt at man ikke har data til å konkludere verken den ene eller den andre veien. Da er det, slik jeg ser det, for tidlig med så inngripende tiltak, mener han.

Sakariassen har forståelse for at det er uenighet om vedtaket, men sier på sin side at kommunestyret både har hørt og vurdert ulike meninger og synspunkter.

– Det er folkevalgtes oppgave å konkludere basert på ulike meninger, både fra fagfolk, men også barn og foreldre, sier han.