«Covid» i olivenlunden

En bakterie har drept tusenårstrærne i Salento i Sør-Italia og det har ført til arbeidsløshet, økonomisk kollaps og en økologisk katastrofe. Til tross for at bakterien truer hele Middelhavsregionen, mangler det vilje til å stanse dens gang nordover.

– Har du sett Rossellinis film «Germania anno zero?» spør Stefano Martella.

– Den er fra Berlin, etter at Hitler døde. Byen er rasert og de som har overlevd, må begynne helt på nytt. Her i Salento lever vi vårt år null nå. Slik føles det. Alt er dødt. Alt er rasert. Salento er lagt øde og vi må begynne på nytt, sier han.

Stefano Martella er journalist og forfatter av boken «La morte dei giganti», som betyr kjempenes død på norsk. Vi sitter og snakker sammen på en kafé i Lecce, den nesten uvirkelig vakre barokke byen midt i regionen Salento. «Kjempene» i dette tilfellet er de majestetiske, eldgamle oliventrærne, som så lenge mennesker kan huske har dominert denne helt sørlige delen av Italia. Flere trær er hundrevis av år gamle, noen hevdes å være opptil tusen år. De har stammer og greiner som krongler seg inn og ut og rundt seg selv, et resultat av århundrer med naturlig fornyelse. Resultatet er at de ser ut som finurlige skulpturer, langt mer imponerende enn det noe menneske kan skape.

Men nå er de fleste trærne av Xylella fastidiosa, «plagsom Xylella», en bakterie som gjorde sitt inntog i Salento-området i 2013.

– At disse trærne skulle dø i vår tidsalder, er nesten ikke til å tro. Det er klart det skaper frykt og mistanke om at noen med onde hensikter står bak, sier Martella.

Stefano Martella

Stefano Martella, journalist og forfatter av boken «La morte dei giganti», på norsk «Kjempenes død».

Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen

– At disse trærne skulle dø i vår tidsalder, er nesten ikke til å tro. Det er klart det skaper frykt og mistanke om at noen med onde hensikter står bak.

En naturkatastrofe og en sosial konflikt

Martella har kjent kjempenes død på kroppen. Han er selv fra Salento og familien har i generasjoner levd av arbeidet som oliventrærne gav dem. I hele regionen er oliventrærne et symbol på liv, håp og overlevelse.

Samtidig er Martella journalist og han evner å ta et skritt tilbake og kaste et kritisk blikk på det som skjer i samfunnet rundt ham. Det har vært viktig de siste årene, for kjempenes død er mer enn bare en naturkatastrofe. Oliventrærnes død har resultert i enorme sosiale konflikter i Salento, ikke ulikt det resten av verden skulle oppleve kun noen år senere da koronaviruset snudde opp ned på livene våre. På den ene siden sto de som trodde på vitenskapen og gjorde det de kunne for å beskytte seg, og på den andre siden de som hevdet at Xylella-bakterien ikke egentlig eksisterte og at det hele bare var et ondsinnet påfunn for å intensivere landbruket i regionen.

Konflikten, like mye som oliventrærnes faktiske død, har splittet Salento-området i flere år. Den har ført til en apati som har vært ødeleggende fordi den har hindret løsninger både for å bekjempe bakterien, men også for å bygge opp landbruket og kulturlandskapet igjen.

– Per i dag finnes det ingen overordnet administrativ plan for å plante nye oliventrær her. De døde trærne var vår grønne lunge, og vi er avhengige av individuelle, private initiativer for å kunne erstatte dem, sier Martella oppgitt.

Journalisten er bekymret fordi Salento, til tross for sin idylliske fremtoning, er det Martella kaller «en syk jord». Syk av forurensing fra enorme smelteverk, fra kullkraftverk, gassrørledninger og fra ulovlig avfallsdumping kontrollert av mafiaen. Uten de store oliventrærne til å rense luft og jord, kan det gå fort nedover med det som de siste årene også er blitt en av Europas mest populære turistdestinasjoner.

Til tross for den økonomiske, økologiske og sosiale katastrofen som Xylella-bakterien har forårsaket i Salento, gis imidlertid problemet lite oppmerksomhet lenger nord i landet. Tar de kjempenes død på alvor?

Døde oliventrær

Avhugde, døde oliventrær.

Foto: Eva-Kristin Urestad Pederesen

En sykdom som ikke kan kureres

Landsbygda rundt Lecce og sørover mot Santa Maria de Leuca, Puglias sørspiss, der de ioniske og adriatiske havene møtes, må være et av Europas vakreste områder. En knudrete og vill kystlinje ispedd kritthvite små strender graver seg inn i et innland dominert av kulturlandskap og små,  idylliske landsbyer.

Men når man kjører gjennom dette fascinerende området, er det noe som ikke er som det skal. For i stedet for grønn idyll, observerer man nå lange strekninger med grå, livløse greiner som blafrer i vinden – oliventrær drept av Xylella-bakterien.

Det finnes ingen kur for Xylella. Når et tre er infisert, angripes systemet som bringer næring til bladene, luftveiene om du vil, og etter hvert tørker treet ut og dør. Før den første uttørkingen skjer, er det ingenting som tilsier at et tre er sykt. Treet er, for å bruke et ord som vi er blitt vant til å høre under koronapandemien, asymptomatisk.

Faren ligger åpenbart i at mens treet er asymptomatisk, kan det likevel smitte andre. Dette skjer fordi det lille insektet, sputacchina, «skumsikader» på norsk, sprer bakterien fra et tre til et annet. Før noen merker det, er en hel olivenlund smittet.

Skumsiskader

De små innsektene skumsiskader sprer Xylella-bakterien fra et tre til et annet.

Foto: Cesare Palma/Shutterstock

Emosjonelt så vel som økonomisk tap

– Jeg har mistet 650 trær, sier Ezio Bolognese.

Den hvithårede, staute mannen er i sekstiårene og Xylella har kostet han levebrødet. Verdien var rundt 300 euro per tre, til sammen 195 000 euro, i tillegg kommer tapte inntekter fra produksjonen. Men nesten like tungt å bære som det pengemessige tapet, er den emosjonelle verdien.

– Nesten alle trærne ble plantet av bestefaren min, sier gårdbrukeren.

Bolognese handlet imidlertid raskt og kvittet seg med de døde trærne slik at han etter hvert kunne plante nye trær av en annen, bakterieresistent type. For tvilerne, de som nektet å tro at noe sånt kunne skje, har skjebnen vært verre. Bolognese peker desillusjonert mot nabotomten, der det står en rekke døde trestammer og skuer mot horisonten, for å forklare hva han mener.

Ezio Bolognese

Ezio Bolognese har mistet 650 trær til Xylella-bakterien. Her står han med et av de nyplantede trærne på gården sin.

Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen

– Naboen ønsker å rive, men han må be om tillatelse, sier Bolognese oppgitt.

Alle som har oppholdt seg en stund i Italia, vet hvor problematisk det kan være å be om offisielle tillatelser til noe som helst. Døde oliventrær er intet unntak. Man må gjennom flere ulike byråkratiske prosesser og må nå til og med ha tillatelse fra det italienske Kunsttilsynet («Sovraintendenza delle Belle Arti») for å rive et århundre gammelt tre. Det vil si at oliventrærne blir behandlet som verneverdige bygninger.

La ut selv for nye trær

Bolognese har plantet nye trær av to typer som begge er resistente mot Xylella-bakterien. Han forklarer at på de tre hektarene hans, var kostnaden for å plante nytt betydelig.

– Jeg la ut selv, men er lovet 65 000 euro av staten i refusjon. Så langt har jeg mottatt halvparten, resten venter jeg enda på, forklarer han, og legger til at han er heldig som hadde råd til å legge ut selv. Flesteparten av gårdbrukerne i Salento er ikke i en slik situasjon, men Bolognese forklarer at en annen faktor var like viktig da han besluttet å satse på nytt.

– Hadde jeg ikke hatt kjærlighet til disse trærne, hadde jeg aldri gjort det, understreker Bolognese.

Han viser meg rundt på de nyplantede åkrene, og med en kjærlig hånd holder han frem grener med spirer til det som en dag skal bli nye, saftige olivener. De nye trærne er av en helt annen type, de er tynne og slanke i stammen, og selv om de vokser seg sterkere med årene, ser de tynne og skjøre ut nå.

To av de gamle kjempene har Bolognese likevel valgt å beholde. De står på tunet foran huset og strekker sine majestetiske, men livløse sorte greiner mot himmelen.

– Disse vil jeg ta vare på, sier han, og det er tydelig at han gjør det delvis av respekt for den avdøde bestefaren, men også av respekt for trærne selv.

– Det skulle århundrer til for å skape et slikt tre, men bare et minutt å rive det ned, slår gårdbrukeren trist fast.

Stort dødt oliventre

Levningene av at av de mest imponerende oliventrærne i området der Ezio Bolognese bor, og som han har valgt å bevare.

Foto: Eva-Kristin Urestad Pederesen

Lei av konspirasjonsteoretikere

En annen person som har kjent på utfordringene knyttet til oliventrærne er Giovanni Melcarne. Melcarne er agronom, oliventrebonde og oljeprodusent. Han er også en av dem som har hatt høye økonomisk tap knyttet til de døde trærne. 50 hektar er tapt, av tre oljepresser har han måttet selge to og bedriften hans har redusert sysselsettingen fra 18 fulltidsansatte til fem. Alt på grunn av Xylella-bakterien.

Før han går med på å møte meg, vil Melcarne vite hvem jeg er og hvem jeg skriver for. Når vi møtes, unnskylder han seg og forklarer at mange av dem som ber om å møte ham, har sine egne teorier om hva og hvem som egentlig står bak oliventrærnes død.

– Jeg er lei. Jeg har kastet bort åtte år på dette og jeg holdt på å miste hele bedriften min, sier Melcarne sint.

– Jeg har bestemt meg nå, jeg vil se fremover og jeg har ikke mer tid å kaste bort på konspirasjonsteoretikere, understreker han.

Konspirasjonsteoretikerne Melcarne viser til, er oliventrærnes «no vax». Mange av de i lokalmiljøet som nektet å tro hvor farlig bakterien faktisk var, konstruerte ulike teorier om hvem som stod bak «det bakteriologiske angrepet på Salento». Spesielt mistenkte de den multinasjonale giganten Monsanto, som de mente ønsket å plante genmodifiserte trær i området. Uansett hva slags forklaring de kom med, gjorde disse «Xylella-fornekterne» hva de kunne for å stanse rivningen av de enorme, majestetiske trærne. Med det bidro de bare til å lette bakteriens spredning.

Mange av dem som nektet for at Xylella eksisterte hevdet også å ha sine egne kurer for problemet. De siste årene har også Salento vært overfylt av mennesker som hevdet at de kunne vaske trærne fri for bakterier med spesielle såper. Der har også vært personer som har ment at de kan om ikke kurere, så i alle fall diagnostisere dem med musikkinstrumenter.

Giovanni Melcarne

Giovanni Melcarne er agronom, oliventrebonde og oljeprodusent og har lidd høye økonomisk tap knyttet til de døde trærne.

Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen

Endret adresse til et tre

I kampen mot rivningen av trærne fikk konspirasjonsteoretikerne god hjelp av ulike italienske TV-personligheter og skuespillere. Disse stilt opp for det de trodde var en god sak, nemlig å redde naturen, økonomien og den kulturelle arven fra det mulitinasjonale gigantselskapet Monsanto.

Politikere har også engasjerte seg. Lengst gikk Lillo Ciampolello, en uavhengig representant i senatet som tidligere representerte Femstjernersbevegelsen. Ciampolello, som opprinnelig er fra Puglia, registrerte i 2018 et oliventre som fast adresse for på den måten å hindre italienske skogvoktere fra å rive treet. Han nektet å gå med på at rivning av trær er den eneste måten å stoppe Xylella-bakteriens fremtog på. Hvorvidt Ciampolello nå har endret mening vites ikke, da han så langt ikke har svart på henvendelser om saken.

Det er slike initiativer Giovanni Melcarne har fått nok av. Oljeprodusenten ønsker nå å se fremover.

Mangel på kvalifisert arbeidskraft

– Vi må huske at oliventrærne først og fremst er et levebrød, understreker han.

– Det finnes ikke stygge eller pene kulturlandskap, bare kulturlandskap som produserer. Produserer de ikke, kan de ikke bevares. Med mindre det offentlige kompenserer oss gårdbrukere for tapet, sier Melcarne bestemt.

Melcarne forteller at han brukte flere år på å forsøke å redde trærne sine. Han brukte mye penger og prøvde alle nye metoder som vitenskapen foreslo, uten resultater. Nå bruker han kompetansen som agronom og kunnskapen sin om lokalmiljøet til å forsøke å finne frem til nye typer oliventrær som er autoktone. Som altså er fra stedet, men som også er resistente.

 

Giovanni Melcarne

Giovanni Melcarne prøver å finne oliventrær som er resistente mot Xylella-bakterien.

Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen

Ved siden av å lete etter planter som vokser vilt i naturen, krysser Melcarne ulike typer oliventrær og planter frøene i åkeren bak den ene olivenpressen han har igjen. Han viser meg rundt i åkeren sin, blant rekker med pent plantede trær. Alle er nummererte og behørig kategorisert, og Melcarne drar meg entusiastisk med til de mest interessante eksemplarene. Han behandler hvert tre omtrent like kjærlig som en far ville gjort med sine egne barn.

– Det er vanskelig å starte på nytt, men vi må prøve, sier Melcarne bestemt.

Agronomen forklarer at et av hovedproblemene når han nå satser på nytt, er at mye av den kvalifiserte arbeidskraften han er avhengig av ikke lenger finnes i Puglia. Da de mistet jobbene i olivenoljenæringen, dro nemlig mange arbeidstakere nordover, der de hadde større sjanse for å finne nye jobber.

Det er i det hele tatt uvisst hvor mange arbeidsplasser som har gått tapt i Puglia siden Xylella-bakterien kom, ikke minst fordi så mye av arbeidskraften som brukes i landbruket er svart. Men ifølge det italienske statistikkbyrået (ISTAT) ble olivenoljeproduksjonen nesten halvert mellom 2011 og 2018.

Giovanni Melcarne påpeker at krisen i oljeproduksjonen også har store ringvirkninger for resten av næringslivet i området.

– Alt fra flaskeprodusenter til etikett-trykkerier går med i dragsuget, sier han.

Moderne olivenpresse

Melcarne hadde opprinnelig tre moderne olivenpresser av denne typen. Nå er de to andre solgt.

Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen

Bedre oljekvalitet

Ifølge Giovanni Melcarne og Ezio Bolognese, kan de nye oliventrærne likevel ha noen fordeler, ikke minst på grunn av innhøstingsmetoden. Fordi olivenfrukten tidligere først ble høstet når den lå på bakken, var oljen som ble laget av de gamle trærne ikke av samme kvalitet som det grønne gullet som produseres andre steder i Italia. Det var en olje som i gamle dager i hovedsak ble brukt som lampeolje.

– London ble opplyst med olje fra Salento, forklarer Ezio Bolognese. Han overdriver ikke. Oljen fra Salento ble nemlig satt på skip i Bari eller Gallipoli og fraktet nordover, blant annet til London der den ble brukt som lampeolje.

De nye, slanke trærne som både Bolognese og Melcarne satser på, er imidlertid lettere å høste og gjør det mulig å produsere matolje av aller ypperste kvalitet, den ekstra jomfruelige oljen.

– Det kan vise seg å bli et gode for Salento-regionen, understreker Melcarne.

Seriefornektere

Før man kommer så langt, er det likevel mye arbeid som skal til. Ikke minst er man avhengig av sosial aksept av et faktum som er vanskelig å ta inn over seg for mange, nemlig at trær som har stått der i århundrer og som har gitt mat på bordet til generasjoner av salernitanere nå er døde.

For nettopp det emosjonelle forholdet salernitanerne har til kjempetrærne, er med på å forklare motviljen mot å fjerne dem, ifølge Stefano Martella. Når katastrofen begynte å bre om seg handlet man ikke rasjonelt, men emosjonelt og lyttet til de mange som hevdet at Xylella bare var et påfunn.

Ifølge Martella er mange av dem som motsatte seg opprivning av oliventrærne, «seriefornektere».

– Jeg følger dem på sosiale medier, og ser at mange av dem senere ble vaksinemotstandere da Covid kom. Flere av dem hevder til og med at krigen i Ukraina er en fiksjon, sier Martella oppgitt.

Én av årsakene til at «fornekterne» har vunnet gehør, er imidlertid at vitenskapen har hatt vanskelig for å vinne frem med sine argumenter. På samme måte som under koronapandemien, har de som har studert Xylella-bakterien, inngående blitt møtt med mistro mange steder.

– Koronapandemien gjelder tross alt menneskeliv, og om de hadde vanskelig for å bli trodd der, kan vi bare forestille oss for hvordan det var for forskere som jobber med plantesykdommer, påpeker Martella.

Bekrefter likheter med COVID-19

En av de forskerne han snakker om, er Maria Saponari, som er en av Italias fremste eksperter på Xylella fastidiosa.

Saponari bekrefter at denne bakterien faktisk har mange fellestrekk med COVID-19, blant annet at det ikke finnes noen kur mot sykdommen.

– En viktig forskjell er imidlertid at planter ikke produserer antistoffer, og derfor kan vi ikke utvikle vaksiner for dem, sier forskeren.

Hun sier også at til tross for at Xylella er en bakterie, er antibiotika ikke et alternativ. Faren for at det utvikles resistente bakterier er for stor. Forskeren sier at hun ofte føler seg hjelpeløs i møtet med dem som er rammet.

– Jeg kommer også fra en familie som i generasjoner jobbet med olivensanking. Det å stå foran en bonde som har mistet trærne sine og ikke kunne hjelpe, gjør vondt, forklarer Saponari.

– Jeg kommer også fra en familie som i generasjoner jobbet med olivensanking. Det å stå foran en bonde som har mistet trærne sine og ikke kunne hjelpe, gjør vondt.

Planteimport er storindustri, men kontrollene er mangelfulle

Ifølge Saponari er Xylella fastidiosa godt kjent blant annet i USA, der den har gjort stor skade på blant annet vindrueplanter. Bakterien kom til Europa via en ornamental kaffeplante fra Costa Rica. Til tross for at bakterien er skadelig, har ikke EUs kontroll med planter som innføres til Europa vært gode nok.

– Kaffeplanter er ofte asymptomatiske og passerer derfor lett det som oftest er visuelle kontroller, forklarer Saponari.

Også Stefano Martella påpeker at kontroller i Europa, spesielt når det gjelder planter til ornamental bruk, er relativt svake. Journalisten tror at årsaken til de dårlige kontrollene er av økonomisk art. I mange land er nemlig import og salg av pynteplanter blitt storindustri, og kontrollregimet henger ikke med

Maria Saponari forklarer videre at Xylella-bakterien i Puglia fant et perfekt miljø for videre spredning.

– Bakterien elsker varmt klima. Den spres via et insekt som er spesielt utbredt her i regionen, samtidig som ingen visste at oliventrærne her var så sårbare for infeksjoner av denne typen.

Forskeren forklarer at hun og kollegene nå eksperimenterer for å finne kurer som kan redde infiserte trær. Det er imidlertid ingen garanti for at man lykkes. Med mindre bakteriens gang nordover stanses, står derfor gårdbrukere i hele middelhavsregionen i fare for miste trærne og levebrødet sitt.

For å forhindre at flere olivenlunder legges øde, er det altså avgjørende å forsøke å stanse Xylella-bakteriens ferd nordover. Ifølge Stefano Martella, beveger den seg om lag to kilometer i året på egen hånd. Den eneste sikre metoden for å stanse den, er det mange mennesker i Salento har vondt for å godta: Rive opp trær med roten i et område på 100 meter rundt hvert infiserte tre.

Advarselplakat om den tredrepende bakterien

Informasjonsplakat til reisende fra myndighetene for å forsøke å hindre spredning av den farlige bakterien. Advarsler som dette er det likevel smått med.

Foto: Eva-Kristin Urestad Pederesen

Kan også fraktes med mennesker

I tillegg til å spres med skumsikader, er det også fare for at bakterien uforvarende kan fraktes av mennesker og av gjenstander. Advarsler om dette er det likevel smått med. Den lille A4-plakaten på flyplassen i Brindisi, like ved sikkerhetskontrollen, er talende i så henseende

«Attention. Danger of spreading the bacteria Xylella fastidiosa» står det med tykk skrift, etterfulgt av tegninger og en forklaring på hva som er forbudt å ta med seg.

Dessverre er det ingen av de reisende som legger spesielt merke til den lille notisen.