ryoji-iwata-IeV07y5UK3k-unsplash-scaled-aspect-ratio-9-16ryoji-iwata-IeV07y5UK3k-unsplash

Å leve med risiko

Koronapandemien har illustrert hvor sårbar verden er for uforutsette katastrofer.

Har den også lært oss noe om hvordan vi forholder oss til risiko?

Under koronapandemien ble samfunnet introdusert for ordene karantene, ansiktsmaske og meteren. Dette var tiltak for å minimere risikoen for alvorlig koronasykdom i landet. Mange ressurser ble brukt på å beregne smittebølger og på å begrense spredningen av viruset.

Ulrich Beck skrev i 1986 boken Risk Society hvor han introduserte begrepet «risikosamfunnet». Et slikt samfunn bruker en stadig større del av sine ressurser på å forebygge, kontrollere og minimere farene befolkningen er utsatt for. Koronapandemien er et skoleeksempel på Becks teori, og illustrerer at vi på mange måter kanskje har blitt et risikosamfunn.

Beck skriver at fremskritt innen vitenskap, teknologi og transport har introdusert nye typer risiko i samfunnet vårt, slik som atomkatastrofer, pandemier og klimaforandringer. Mens katastrofer tradisjonelt ble sett på som noe utenfor vår kontroll, enten i hendene til guder eller som en uforutsigbar del av naturen, dreier risikosamfunnet seg i større grad om menneskeskapte katastrofer. Beck skriver at ansvaret for å unngå dem dermed havner på oss.

Å erkjenne risikosamfunnets eksistens, krever derfor at politikken i større grad må konsentrere seg om forebyggende tiltak for å få folk til å føle seg trygge. Problemet er at risiko dessverre ikke lar seg forene med en nullvisjon – et sted må terskelen ligge. Hvor trygg har man rett til å føle seg? Hvor stor innsats skal samfunnet legge i å forhindre uforutsette hendelser?

Mennesker med munnbind går bortover

Koronapandemien er et praktisk eksempel på hvordan et samfunn må forholde seg til risiko.

Foto: Unsplash

Beck skriver at vi i bytte mot mer trygghet, må gi fra oss deler av vår individuelle frihet, som å akseptere strengere lovgivning fra myndighetene. Det handler altså om å veie den individuelle friheten opp mot et kollektivt gode. Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitetet i Agder, og har blant annet jobbet mye med etiske og moralske spørsmål. Han mener at balansegangen mellom det individuelle og det kollektive er vanskelig å finne ut av.

– Noen vil ha trygghet fremfor frihet, og andre vil ha det motsatte. Her er det verdier som krasjer. Vi tok for eksempel mye frihet fra de unge i starten av tjueåra, for at de eldre på sykehjemmet skulle ha det trygt, forteller han.

Han mener det er vanskelig å beregne hvor mye et samfunn skal beskytte seg mot katastrofer og risiko. Det er en balansegang Bøhn overlater til ekspertene å finne ut av.

– Man må vurdere sannsynligheten for at noe skal skje opp mot hvor mye ressurser man bruker for å motvirke det, sier han.

 

Einar-Duenger-Bhohn-aspect-ratio-9-16
Portrettbilde av Einar Duenger

Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitetet i Agder, og har blant annet jobbet mye med etiske og moralske spørsmål.

Foto: Privat

I tillegg varierer vurderingen fra situasjon til situasjon. Bøhn forteller at konsekvensene ved atomkatastrofer er så store at man kanskje bør ha mer beredskap enn det sannsynligheten for katastrofen vil tilsi.

– Jeg setter for eksempel sykkelhjelm på barna mine selv om sannsynligheten for å krasje er liten. Dersom det først smeller, kan det være veldig alvorlig. Slik tenker jeg det var med mange typer tiltak i koronapandemien, forklarer han.

Bøhn forteller også at mengden av preventive tiltak ofte henger sammen med mengden uvitenhet. I begynnelsen visste man ikke så mye om pandemiens konsekvenser, men etter hvert som man fikk mer kunnskap, turte man å lette på tiltakene.

Akkurat nå sitter befolkningen på kunnskap om hvordan en pandemi kan foregå. Bøhn forklarer at det kan gjøre folk bedre rustet til å vurdere risiko dersom det kommer en ny pandemi om noen år. Hvis det derimot går lang tid til neste pandemi, en hel generasjon, kan det være at både kunnskapsnivået og terskelen for å vurdere risiko har sunket igjen.

Totalberedskapskommisjonen ble nedsatt ved  inngangen til 2022. De skal blant annet vurdere betydningen av risikoaksept, altså hvor mye risiko man skal akseptere i samfunnet. Utvalget består av representanter fra næringsliv, politikk og akademia, og de skal legge frem sin sluttrapport i juni 2023. En slik kommisjon er en god illustrasjon på Ulrich Becks teori om at vi som samfunn bruker stadig mer tid og ressurser på å forholde oss til risiko.