Nyheter

Akademia har blitt et tidssluk

Mens det fantes en tid der forskere kunne konsentrere seg om forskning, møter de i dag et skjemavelde uten ende. Hvordan har det blitt slik?

Tillitsreform er på alles lepper og flere og flere ser behovet for mer tillit hos den ansatte for å få løst sine arbeidsoppgaver. Dette gjelder også i akademia. Men selv om mange har ropt varsku i flere år om at ansatte får mindre og mindre tid til sine kjerneoppgaver, ser det ikke ut til å gå rett vei.

Som Alexander Sandtorv og Marte Blikstad-Balas ved UiO skriver i en kronikk i Khrono: «Den vitenskapelige ansatte er i fare for å bli en administrator». De to UiO-forskerne peker på konkrete, administrative verktøy som har blitt et tidssluk for den enkelte ansatte. Debatten har pågått i flere år, og inntrykket mange gir er at situasjonen bare blir verre, ikke minst som følge av den forrige regjeringens såkalte «ABE-reform». Dette kan overingeniør ved Kavli Institute for Systems Neuroscience, som er tilknyttet det medisinske fakultetet på NTNU, Paulo Girão, bekrefte:

-Jeg la merke til at den blå regjeringen snakket høyt og ofte om effektivisering av universiteter og offentlig sektor. Det føles derfor som et paradoks at det gikk motsatt vei. Vi har i dag et større og tyngre administrasjonsapparat enn for 10 år siden, understreker Girão.

Bilde-Paulo-Girao-aspect-ratio-9-16
Bilde Paulo Girao

Paulo Girão er overingeniør ved Kavli Institute for Systems Neuroscience, som er tilknyttet det medisinske fakultetet på NTNU.

Foto: Privat

Mer management

Det er et tilsynelatende paradoks at opplevelsen hos mange i akademia er mindre tid til kjerneoppgaver i en periode der andelen administrativt ansatte har skutt i været. Som Anders Fogh Jensen og Dennis Nørmark viser i boken «Pseudoarbeid» har andelen støttefunksjoner vokst, mens den relative andelen vitenskapelig ansatte har gått ned.

Opprinnelsen til dette systemet kan finnes allerede med Frederick Taylors management-teorier tidlig på 1900-tallet. Som Fogh Jensen og Nørmark påpeker, ble Taylors tidsregistreringssystem, som i utgangspunktet skulle effektivisere produksjonen, i seg selv en tidstyv:

-Management ble med andre ord et fenomen som i seg selv opptok en hel del av den plassen den etter sigende skulle spare, og etter hvert vokste et ledelseslag som hadde som eneste oppgave å holde styr på denne enorme massen av informasjon.

Denne utviklingen har ikke minst skutt fart med New Public Management (NPM)-inspirerte ledelsesteorier de siste 30 årene. Med en akademisk karriere som strekker seg tilbake til 2002, har Paulo Girão mange eksempler på hvor mye mer tungrodd systemet har blitt:

– Nå er vi omgitt av digitale systemer på alle nivåer, tidsbruk, utstyrsbruk, osv. Alt må redegjøres i detalj. Det føles som vi bruker mer tid på å fylle ut skjemaer og rapporter om hvordan vi forsker enn på det å forske. Det krever også en kontinuerlig oppdatering av digitale ferdigheter, hvor ansatte må sette seg inn i ny software hele tiden, sier Girão oppgitt.

Girão understreker at han forstår allmenhetens behov for gjennomsiktighet i hvordan offentlige midler forvaltes, men han mener alle taper på den typen micromanagement som brer om seg i dag. Hvorfor har det likevel blitt slik, og hvordan håndterer de ansatte dette?

Det føles som vi bruker mer tid på å fylle ut skjemaer og rapporter om hvordan vi forsker enn på det å forske. (...).

Passiv motstand

Jo Ese, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, har forsket på nettopp dette. I 2019 tok han en doktorgrad i arbeidsvitenskap ved Karlstads universitet med en avhandling som så på hvordan vitenskapelig ansatte gjorde motstand mot et system de følte jobbet mot dem, og ikke for dem:

-Mye av denne motstanden skyldes faktisk at de akademisk ansatte ønsker å undervise godt, lage gode studieprogrammer og gjøre god forskning. De mener at mange av styringssystemene fører til at både undervisning og forskning blir dårligere, så derfor finner de ulike måter å unngå systemene på, understreker Ese.

joesepresse-aspect-ratio-9-16
Portrettbilde av Jo Ese

Jo Ese, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Foto: Bård Halvorsen/Høgskolen i Østfold

Systemer, som i utgangspunktet var er skapt for å holde oversikt, har spist seg inn på kjerneoppgavenes domene. Dette er helt i tråd med og Fogh Jensen og Nørmarks observasjoner i «Pseudoarbeid» og Girãos opplevelser fra NTNU. Ese fortsetter:

– Fordi mange av styringssystemene har kommet på plass nettopp for å få bedre kvalitet på undervisning og forskning, kan nok denne motstanden utenfra sett fremstå nokså kontraintuitiv. Men de ansatte opplever det altså motsatt, understreker Ese.

Ese forklarer utviklingen med at universitets- og høgskolesektoren har fått mange nye krav og forventninger knyttet til seg de siste 20-30 årene. Dette er en utvikling sektoren deler med store deler av offentlig sektor. Det skal være høyere grad av transparens i det institusjonene gjør, mer kvalitetssikring og ikke minst mer omfattende rapportering. Ese utdyper:

-Sektoren har på noen måter blitt mer autonom, men samtidig har det blitt innført en rekke målstyringsparametere som på mange måter styrer både den enkelte ansatte og institusjonene mer enn det som var vanlig tidligere. Denne styringen fører også med seg større krav, og skal man klare å møte kravene trenger man mange høyt kvalifiserte mennesker i administrative stillinger, avslutter forskeren fra Høgskolen i Østfold.

shutterstock_1680565963.-foto-Matej-Kastelic-scaled-aspect-ratio-9-16
Et klasserom bakfra

Ese forklarer utviklingen med at universitets- og høgskolesektoren har fått mange nye krav og forventninger knyttet til seg de siste 20-30 årene.

Foto: Et illustrasjonsbilde. Shutterstock/Matej Kastelic

Tillit trengs

Spørsmålet blir da om dette er en utvikling sektoren resignert skal godta, eller om det finnes andre måter å tenke på. Paulo Girão er ikke i tvil – behovet for mer tillit til de ansatte i akademia er påtrengende:

-Digitalisering hvis gjort riktig kan gjøre livet til forskere enklere. Men vi må også gis mer tillit til at vi faktisk utfører de kjerneoppgavene vi er satt til å gjøre – også uten at det kontrolleres og rapporteres, poengterer Girão avslutningsvis.